Også i høst er det blitt tid til å være med på kurs. Denne gangen var det som veileider for C-kurs barmark hvor jeg var med for å hjelpe nye medlemmer å bli gode hjelpekorpsere. Jeg var bare med som hjelpeveileder, for det var heldigvis noen andre som hadde hovedansvaret. Noe jeg igrunn syns var like greit. Likevel klarte jeg bare å snike meg med på ett bilde på hele kurset.Kurset startet lørdag morgen med at jeg forsov meg, og i huy og hast fikk hentet repeater og utstyr i depot før jeg skulle møte Morten i Nordtjønnåsen for å sette denne opp på verandaen til tanta hans. 
Da dette var fullført, etter litt småplunder og solid bardunering bar det iveg til skogs. Morten hørte til i staben og linka opp med de etter hvert, mens jeg skulle møte det ene laget i skogen etter planen. Noe som viste seg lettere sagt enn gjort. En aldri så liten feilberegning fra min side gjorde at jeg misforsto avstanden til de jeg skulle møte. De hadde startet ved et vann på sørsiden (utenfor dette kartet) og gikk nordover. Jeg startet ved en demning ved Fiskevann som jeg syns var mer naturlig. Og så gikk jeg ivei. Glad til sinns, med god underholdning på samband til tider, traska jeg ivei på mine fantastiske Viking Hunter Pro-sko (Genialt gode! Var tørr på beina hele helga, og ikke antydning til gnagsår). Fra tid til annen hadde jeg kontakt med det laget jeg skulle møte for å høre hvor de var. Da jeg tok lunsj kl 12 var jeg ikke så fryktelig langt unna dem i følge kartet, men da jeg gikk inn i skogen for å finne de møtte jeg et virrvarr av stier som gjorde at jeg fant det best å avslutte og heller gå tilbake samme vei som jeg hadde kommet. For det var den veien vi skulle møte det andre laget. Så jeg gikk tilbake. Riktignok bommet jeg på stien og tok en litt annen vei tilbake, men det viste seg å være en bedre tur opp til toppen på Øyliheia der vi skulle møtes alle sammen. Og etter ca 4,5t vandring i ensomhet i skogen linket jeg opp med det andre laget, og det er der mitt spor slutter. For enkelhetsskyld, og for å holde orden på samband, tittulerete jeg meg selv som lag 3 mens jeg gikk alene. Ikke at jeg var fryktelig aktiv på samband, men fra tid til annen må ting sies der og. Og lag 3 hadde en aldeles utmerket tur i skogen denne lørdagen. Vet ikke hvor langt jeg gikk, men noen km ble det i alle fall. Etter hvert ble lagene slått sammen til en stor gruppe, og gikk igang med å lage bivuak (leir). 
Og ikke før hadde vi kommet fram til leirplassen så begynte det å regne. Noe det fortsatte med resten av kvelden og natta, så alt ble igrunn vått. Bortsett fra bena mine som fortsatt nøt godt av tryggheten i mine fantastiske Viking Hunter Pro. Leiren ble fikset etter en stund med venting på presenninger til gapahuken, og det ble satt opp en lavvo til de som ønsket det. En øvelse ble og gjennomført på kvelden, alt med stor sukess. Og alle var faktisk ganske så fornøyde med tilværelsen på tross av drittværet. For det blåste noe dyrisk hele kvelden. Men den fantastiske gjengen som var i skogen denne helgen holdt motet og humøret oppe på en ypperlig måte. Det var rett og slett en fryd å være med de.
Da dette var fullført, etter litt småplunder og solid bardunering bar det iveg til skogs. Morten hørte til i staben og linka opp med de etter hvert, mens jeg skulle møte det ene laget i skogen etter planen. Noe som viste seg lettere sagt enn gjort. En aldri så liten feilberegning fra min side gjorde at jeg misforsto avstanden til de jeg skulle møte. De hadde startet ved et vann på sørsiden (utenfor dette kartet) og gikk nordover. Jeg startet ved en demning ved Fiskevann som jeg syns var mer naturlig. Og så gikk jeg ivei. Glad til sinns, med god underholdning på samband til tider, traska jeg ivei på mine fantastiske Viking Hunter Pro-sko (Genialt gode! Var tørr på beina hele helga, og ikke antydning til gnagsår). Fra tid til annen hadde jeg kontakt med det laget jeg skulle møte for å høre hvor de var. Da jeg tok lunsj kl 12 var jeg ikke så fryktelig langt unna dem i følge kartet, men da jeg gikk inn i skogen for å finne de møtte jeg et virrvarr av stier som gjorde at jeg fant det best å avslutte og heller gå tilbake samme vei som jeg hadde kommet. For det var den veien vi skulle møte det andre laget. Så jeg gikk tilbake. Riktignok bommet jeg på stien og tok en litt annen vei tilbake, men det viste seg å være en bedre tur opp til toppen på Øyliheia der vi skulle møtes alle sammen. Og etter ca 4,5t vandring i ensomhet i skogen linket jeg opp med det andre laget, og det er der mitt spor slutter. For enkelhetsskyld, og for å holde orden på samband, tittulerete jeg meg selv som lag 3 mens jeg gikk alene. Ikke at jeg var fryktelig aktiv på samband, men fra tid til annen må ting sies der og. Og lag 3 hadde en aldeles utmerket tur i skogen denne lørdagen. Vet ikke hvor langt jeg gikk, men noen km ble det i alle fall. Etter hvert ble lagene slått sammen til en stor gruppe, og gikk igang med å lage bivuak (leir). 
Og ikke før hadde vi kommet fram til leirplassen så begynte det å regne. Noe det fortsatte med resten av kvelden og natta, så alt ble igrunn vått. Bortsett fra bena mine som fortsatt nøt godt av tryggheten i mine fantastiske Viking Hunter Pro. Leiren ble fikset etter en stund med venting på presenninger til gapahuken, og det ble satt opp en lavvo til de som ønsket det. En øvelse ble og gjennomført på kvelden, alt med stor sukess. Og alle var faktisk ganske så fornøyde med tilværelsen på tross av drittværet. For det blåste noe dyrisk hele kvelden. Men den fantastiske gjengen som var i skogen denne helgen holdt motet og humøret oppe på en ypperlig måte. Det var rett og slett en fryd å være med de.
Søndagen gikk med til båreløype. Lagene surret sekkene på bårene og la ivei i løypa Morten og resten av staben hadde fikset. Jeg fikk i oppdrag å gå bak lag 1 og rope de fram, noe jeg la sjela mi i. Tror de nesten kunne høre meg i Kvadraturen. Men det som var så greit var at jeg bare behøvde å rope svada og noen oppmuntrende ord, for lag 1 fungerte som et veltrent LAG. De samarbeidet superbra og suste gjennom båreløypa som en vind. Og de var dertil utslitte da de kom imål ca 40 min etterpå. De startet som nr 2, men vant suverent over lag 2 som måtte surre båre på nytt midt i løypa. Og det var på slutten av båreløypa at jeg ble våt på beina for første gang. Denne lille elva var nemlig ganske så stri, og jeg kunne jo ikke være dårligere enn laget jeg ropte fram, så over vasset jeg. Og var strålende fornøyd med det hele. 16 nye prakteksemplarer er nå klare til dyst.
:
