onsdag, oktober 31, 2007

Englevakt

Idag opplevde jeg noe jeg tidligere bare har hørt om. På tur hjem fra jobb ble jeg nemlig påkjørt av en trailer...
Hendelsesforløpet var som følger: Jeg skulle en tur innom Vennesla for å se etter et par sko jeg trodde jeg hadde satt igjen der oppe forrige gang jeg jobbet der, og kjørte derfor over Birkeland. Alt gikk greit og jeg nøt igrunn det å kjøre gjennom de landlige og høststemte omgivelsene. Veien fra Birkeland til Vennesla er ganske smal til tider, så jeg holdt høy beredskap for møtende trafikk. Det går endel tungtransport i indre bygder, så det er greit å stoppe i god tid når du ser det kommer en trailer eller lastebil durende. Hvilket det også gjorde endel ganger. Og jeg la meg ut til siden og stoppet som den høflige sjåføren jeg er. Men så skjedde det da. I en nedoverbakke med en sving og ei bru (bakken er ikke bratt, og er litt slett rett før brua) kommer en lastebil imot. Jeg legger meg ut til siden og stopper for å slippe den forbi. Så skjer alt veldig fort. Han legger seg over i mitt kjørefelt for å prøve å skjære best mulig gjennom svingen, men har litt høy hastighet. Bilen dundrer forbi meg bare en hårsbredd fra døren og jeg rekker å tenke "men kan dette gå.....oy". For plutselig kommer det et dunk. Ikke noe rykk i bilen. Ikke noe merkbart støt. Bare et dunk. Som når du slår med slegge mot metall.
Jeg kikker i speilen og ser en liten bit stikker ut ved bakhjulet venstre side, og jeg ser for meg at hele bakskjermen er dunka inn og skikkelig questet. Men det var den ikke. Som du ser på bildene har traileren bare så vidt sneiet borti skjermen, bakdøra og støtfangeren. Ikke noe mer er skadet. Sjåføren stoppet og vi avklarte litt ting. Jeg fikk tlfnr hans og ringte han opp senere på dagen for å avklare videre utfall. Så kjørte vi begge videre hver til vårt. Jeg dro for å hente skoa i Vennesla, som forøvrig ikke var der, og dro så for å få en fagmann til å se på bilen for å vite hva slags prisrom vi snakker. Og fikk et godt svar. 18.800,- hvilket nesten tilsvarer verdien av bilen. Skal snakke mer med eieren av bilen imårra for å avklare hvordan vi gjør det hele.
I ettertid har jeg kommet på at jeg igrunn har hatt englevakt midt oppi alt. For da han la seg over for å skjære gjennom svingen kunne han like gjerne ikke klart det og pløyd rett over meg. Og når han først skulle treffe meg som han gjorde var det greit det var bare en sånn snitting. For hadde han treffe litt bedre kunne han vridd meg elegant rundt og inn i hjulene på vogna. Begge scenarioer kunne blitt særdeles ufine, og folkene på Vennesla bilen hadde stussa ved å finne meg der. I tillegg hadde de nok ikke skjønt hva jeg rabbla om sko for, etter som de ikke befant seg på stasjonen likevel. Men alt gikk bra, og verden er en fin plass fortsatt :D

lørdag, oktober 27, 2007

Trist...

Det har gått noen dager nå, men etter som jeg har vært på kurs denne uka har jeg ikke fått tid til å si så mye om det. Knut Tørum har ledet Rosenborg i litt over ett år nå, men måtte ta sin hatt og forlate Lerkendal denne uken. Han har gjort sitt beste, og fått utrettet masse, men prestasjonen sto ikke til forventningene til ledelsen i RBK. Av en eller annen merkelig grunn forventer de visst at alle som tar over klubben vil gjøre en like god jobb som gamlefar gjorde på 90-tallet. Nils Arne Eggen var, og er, en legende som gjorde Rosenborg kjent og fryktet både hjemme i Norge og i utlandet. Men det var ikke gjort over 1 sesong. Han fikk bruke tid og bygde opp stammen i laget så den satt perfekt. Dog er det en stamme som var avhengig av at Nils Arne var der. Den kan ikke automatisk videreføres til neste trener. Filosofien kan videreføres som tanke, men ikke som det filosofien er. Den hadde nærmest et liv i seg selv, og gjorde laget til det det var. Nå som Nils Arne er borte må filosofien få nytt liv fra den nye treneren og ikke bli fødd på gjenferdet av Nils Arne. Da vil den dø uansett. Noen trenere passer ikke inn i systemet, og blir avvist som et transplantert organ kroppen ikke vil ha der. Andre blir akseptert og gjør hele systemet bedre. Og for at det skal bli optimalt må kroppen få tid til å bli vant til det nye organet. Og treneren må få tid til å etablere seg i klubben. Ikke sånn som nå hva en hver mistanke om at noe er galt resulterer i et trenerbytte. Og det kan kanskje være en grunn til at det ikke fungerer når spillerne vet at klubbledelsen kommer til å sparke treneren snart uansett. De får jo også med seg snakket i gangene på Lerkendal. Selvfølgelig skulle alle ønske at Nils Arne kunne drevet klubben til suksess år etter år etter år videre fram og ut i evigheten, men sånn fungerer ikke verden. Det er en tid for alt. Men filosofien om Go'foten lever videre, og det må den.

Jeg vil bare si meg enig med alle de som har uttrykt sin støtte og sympati med Knut Tørum. For jeg syns han har gjort en god jobb for laget den tiden han har fått der. Og jeg tror han kunne vært den som, hvis han hadde fått tilliten, kunne fått Rosenborg opp på det nivået der vi kjenner de. Nemlig på topp. Og en av gamlegutta i klubben, selveste Bjørn "Det Lukte Pøls Tå Fengran Din" Hansen, sier i Dagbladet at det er for lett å skylde på treneren alltid. I alle fall når du ser hvor gode Rosenborg-spillerne egentlig er når de gruser Valencia så grundig som de gjorde på onsdag. Så det tyder jo på at det ikke er hele klubben som heiv Tørum'en på dør, men heller bare klubbledelsen. For ut ifra det jeg har sett litt rundt omkring på nettet får han en ganske massiv støtte fra blant annet Kjernen (supporterklubben) som etter sigende skal gå med sørgebånd på neste kamp.

Det var sterkt å se Knut Tørum fortelle deler av sin historie i Grosvold på NRK1 igår kveld. At han har framprovosert sin egen avgang tror jeg ikke så mye på, for det må ha vært ting som har gjort at han har følt seg uttrygg i førersetet til klubben. Og jeg tror han ville fortsette. Men så er det ledelsen, da, som har siste ordet. Denne gangen ble det "A'jøss". Hadde de hatt baller hadde de gitt han tillit litt lenger. Bastards...

fredag, oktober 26, 2007

Ukens filmanmeldelse

Da var det sannelig min hatt gått enda en uke, og tiden moden for enda en anmeldelse. Filmen som er sett denne uken er en skikkelig lekkerbisken. Jeg var litt i tvil i starten, men etter som historien skred fram ble det tydeligere og tydeligere at her var det snakk om kvalitet. Michael Clayton er en film George Clooney kan være stolt av.

tirsdag, oktober 23, 2007

Endelig ferdig

WOHO!!!!
Bildet i seg selv sier jo igrunn det meste. Idag fikk jeg nemlig bekreftet at jeg har bestått fagprøven og kan kalle meg fagarbeider.
Prøven ble avlagt to dager i forrige uke, hvorav en besto av teori og post-øvelser, samt en hel kjøredag på bil. Og resultatet er betryggende godt.
Vet ikke hva karakteren blir enda, men så lenge jeg har bestått er jeg fornøyd. Og det har jeg gjort!!!
Karakteren legges ut så raskt jeg vet noe mer. Men nå blir det lønnsstigning og bedre tider :D

søndag, oktober 21, 2007

NRK har tatt til fornuften

Jeg vet det begynner å bli litt old news, men like fullt må jeg bare berømme NRK for endelig å ta til fornuften. Mina Hadjian, kvinnen som har tirra på seg flest folk i hele landet ved å lire av seg drittslenging og annet mikkmakk i øst og vest. Det er ufattelig hvor lenge NRK har hatt tålmodighet med den frittalende programlederen, men endelig var begeret nådd. Skjønner jo det, men er jo litt rart at ho først får sparken når ho kritiserer NRK-ledelsen, og ikke når ho har kritisert resten av Norge og verden. Men det er vel noe med det å tråkke sine egne på tærne. Og ho fikk sparken, så da er jeg fornøyd. Det eneste jeg kommer til å savne er noen av intervjuene hennes, for ho fikk faktisk fram endel historier du ikke hører andre steder. Dog er ikke det nok for å rettferdiggjøre all drittkastingen, dirty-talken og alt det andre ho serverte. Men nå er ho vekk, og verden er fylt med sol :D
Det andre bra som NRK-ledelsen har gjort er at de har hyret Verdens Beste Radioprogram RADIORESEPSJONEN inn som erstatning for Mina. Marius Lillelien i P3 uttalte selv at det var et av de enkleste valgene i verden; "Av alle uviktige program som går på radio er Radioresepsjonen det klart viktigste" Marius Lillelien til VG. Og verden er fylt med sol fra 5. november :D

Det eneste som gjenstår nå er at NRK-ledelsen skal skjønne at de må få fjernet det nest værste programmet i verden - Drillpikene. Sjelden har verden hørt værre møl! Jeg har flere ganger prøvd å gi de en real sjanse, men det er så elendig dårlig at jeg får fysisk vondt i ørene av å høre på. Til og med Juntafil er bedre, og det sier jo litt.

Et lite tilbakeblikk på hummerfisket

Jeg vet jeg lovet her tidligere å legge ut bilder fra hummerfisket iår, men har rett og slett ikke fått tid før nå. I tillegg er det ikke så mange bilder å legge ut, for det ble ikke tatt så mange. Men her er de i alle fall. Så det blir heller en liten beretning om hvordan årets fiske forløp.

Det begynte med et overraskelsesbesøk hjem fra torsdag til fredag. Tradisjonen tro unnlot jeg å varsle om hjemkomsten for å få trent mors hjertemuskel litt. Og det var nok en gang en suksess. På kvelden ble det nytt et herlig måltid med krabbe og dertil hørende drikke. Krabbefangsten var nemlig upåklagelig iår, hva antall angår, og det var plenty med mat i de også. Fredagen var det opp tidlig og ut på sjøen med mamma og pappa. Været var helt fantastisk med strålende sol, knapt nok en vindpust og helt bleka sjø. Rett og slett fantastisk. Og å trekke teinene gikk lekende lett. Fangstresultat: 5 hummer (hvorav 1 manglet en klo), og en bråte med krabber.

Uka etter dro både jeg og søstersen hjem for å få med oss så mye som mulig av årets høydepunkt. Vi fikk med oss trekkingen både tirsdag og onsdag. Fangsten var dessverre ikke all verdens, men vi fikk da i alle fall sett noen svarte herligheter sitte fanget i teinene. Og været var upåklagelig begge dagene.
Fangst: Onsdag 3 hummer, torsdag 1 + 1 som var for liten. Antall krabber: Sykt mange.
Så dro jeg tilbake til Kr.sand igjen med en følelse av vel utført arbeid og visshet om at dette siste fisket var endt for min del. Så feil kan man ta.

Torsdag samme uke, etter at mamma og pappa hadde kommet hjem fra sjøen fikk pappa et svimmelhetsanfall med påfølgende kvalme og kaldsvette. Han sank sammen i stolen og så ikke særlig god ut i det hele tatt, etter hva mamma og søsters fortalte. Han hadde ikke vondt, men det var tydelig at noe var galt fatt. Mamma fikk til slutt tak i legen i Kragerø, som la pappa inn for observasjon etter som han har hatt to TIA-tilfeller, eller drypp om du vil, tidligere. Noe som, uansett vær og føreforhold, medførte at jeg måtte hjem igjen. Om pappa ble dårligere var det greit å være der, og det lå fortsatt teiner ute som måtte tas på land. Dermed var det å stappe meg og søstersen i bilen igjen (ho kom ned for å jobbe på fredagen) og kjøre "akutt" hjem for å trekke teiner. Været var greit, for vinden hadde løyet litt fra sånn den var på morgenen. Det var ganske grov sjø, men lang dønninger og ikke krappe sjøer. Hvilket gjorde det godt og levelig på sjøen. Mor sto forrapå fiskerommet klar til å pelle krabber og kveile tauer, søsters sto ved motorhuset med haken klar til å ta vølene (a.k.a. dobbe), mens jeg selv sto ved roret og styrte. Jeg følte meg litt som Captain Jack Sparrow der jeg sto med hånden på rorpinnen og styrte koggen ut i åpent hav mens vinden pisket og ga ordre å speide etter skjær, båer og vøler. Alle teinene ble funnet og trekt opp. Jeg og søsters bytta litt på hvem som styrte og hvem som trakk, mens mamma pelte krabber og kveila tau så det virkelig sto etter. Til slutt var alle de 10 teinene som hadde stått igjen ombord, og vi dro hjem. Da var det rett før mørket kom, så vi lempet teinene på land og la krabbene i kassa. I dette siste trekket var det ikke en eneste hummer å se. Men opplevelsen var like stor. Og på land ventet pappa som kom hjem med mamma omtrent samtidig som jeg og søs kom hjem. Han fikk ikke lov å være med ut etter som han ikke skal gjøre noe arbeid, men sta som han er hadde han ikke klart å holde seg hjemme så han hadde drevet så smått med litt forefallende i sjøbua. Til mammas store fortvilelse. Så han ble ganske resolutt "satt på bakken" og fikk streng beskjed av meg selv om mamma at denslags fikk han ikke lov til.
Etter at teinene var tatt på land og koggen fortøyd igjen, var årets hummerfiske over. Og sannsynligvis siste fisket for pappa, etter som det er blitt så sterke restriksjoner på hva som kan tas av hummer i årene som kommer.
Forresten er pappa i god form nå, og anfallet virker til å ha vært forbigående. Heldigvis.

Ukens filmanmeldelse

Selv om jeg har vært opptatt denne uken med endel andre ting, som vil offentliggjøres ved en senere anledning, fikk jeg tid til å anmelde en film likevel. The Heartbreak Kid er Ben Stillers siste produkt på det store lerretet, og jeg må nok innrømme at jeg liker han bedre når han har flere fingre med i produksjonen enn bare som skuespiller, for dette er ikke noe særlig bra. Du kan finne på laaangt mye bedre ting å gjøre en kveld du kjeder deg enn å se denne. Fx å telle kvister i veggene.

lørdag, oktober 13, 2007

Ukens filmanmeldelse

Nok en uke, enda en anmeldelse. Denne gangen er jeg faktisk ikke superbegeistret for filmen som er anmeldt. Mye fordi den ikke får det helt til. The Kingdom vil så veldig, men av diverse årsaker kommer den ikke helt...dit. Det er noe som mangler som gjør at den rett og slett ikke blir så bra somen kunne vært. Dessverre.

Ellers kan jeg jo slenge med at det kommer oppdateringer om siste ukes hendelser om ikke så alt for lenge. Sannsynligvis imårra. Men det vil tiden vise.

mandag, oktober 08, 2007

Forrige ukes filmanmeldelse

Ay ay ay hvor jeg har forsømt meg. Her påstås det fra skribentens hold at aktiviteten på blogen har en oppadgående tendens, og så klarer jeg ikke legge ut noen ting forrige uke. Fy for skam! Her er i alle fall en av sakene som skulle vært lagt ut forrige uke.

Filmen som ble anmeldt var dramaet A Mighty Heart, og jeg var ganske så overrasket og nær sagt imponert over denne filmen. Får du muligheten bør du se den. Angelina Jolie storspiller.