Et lite tilbakeblikk på hummerfisket

Jeg vet jeg lovet her tidligere å legge ut bilder fra hummerfisket iår, men har rett og slett ikke fått tid før nå. I tillegg er det ikke så mange bilder å legge ut, for det ble ikke tatt så mange. Men her er de i alle fall. Så det blir heller en liten beretning om hvordan årets fiske forløp.

Det begynte med et overraskelsesbesøk hjem fra torsdag til fredag. Tradisjonen tro unnlot jeg å varsle om hjemkomsten for å få trent mors hjertemuskel litt. Og det var nok en gang en suksess. På kvelden ble det nytt et herlig måltid med krabbe og dertil hørende drikke. Krabbefangsten var nemlig upåklagelig iår, hva antall angår, og det var plenty med mat i de også. Fredagen var det opp tidlig og ut på sjøen med mamma og pappa. Været var helt fantastisk med strålende sol, knapt nok en vindpust og helt bleka sjø. Rett og slett fantastisk. Og å trekke teinene gikk lekende lett. Fangstresultat: 5 hummer (hvorav 1 manglet en klo), og en bråte med krabber.

Uka etter dro både jeg og søstersen hjem for å få med oss så mye som mulig av årets høydepunkt. Vi fikk med oss trekkingen både tirsdag og onsdag. Fangsten var dessverre ikke all verdens, men vi fikk da i alle fall sett noen svarte herligheter sitte fanget i teinene. Og været var upåklagelig begge dagene.

Fangst: Onsdag 3 hummer, torsdag 1 + 1 som var for liten. Antall krabber: Sykt mange.

Så dro jeg tilbake til Kr.sand igjen med en følelse av vel utført arbeid og visshet om at dette siste fisket var endt for min del. Så feil kan man ta.

Torsdag samme uke, etter at mamma og pappa hadde kommet hjem fra sjøen fikk pappa et svimmelhetsanfall med påfølgende kvalme og kaldsvette. Han sank sammen i stolen og så ikke særlig god ut i det hele tatt, etter hva mamma og søsters fortalte. Han hadde ikke vondt, men det var tydelig at noe var galt fatt. Mamma fikk til slutt tak i legen i Kragerø, som la pappa inn for observasjon etter som han har hatt to TIA-tilfeller, eller drypp om du vil, tidligere. Noe som, uansett vær og føreforhold, medførte at jeg måtte hjem igjen. Om pappa ble dårligere var det greit å være der, og det lå fortsatt teiner ute som måtte tas på land. Dermed var det å stappe meg og søstersen i bilen igjen (ho kom ned for å jobbe på fredagen) og kjøre "akutt" hjem for å trekke teiner. Været var greit, for vinden hadde løyet litt fra sånn den var på morgenen. Det var ganske grov sjø, men lang dønninger og ikke krappe sjøer. Hvilket gjorde det godt og levelig på sjøen. Mor sto forrapå fiskerommet klar til å pelle krabber og kveile tauer, søsters sto ved motorhuset med haken klar til å ta vølene (a.k.a. dobbe), mens jeg selv sto ved roret og styrte. Jeg følte meg litt som Captain Jack Sparrow der jeg sto med hånden på rorpinnen og styrte koggen ut i åpent hav mens vinden pisket og ga ordre å speide etter skjær, båer og vøler. Alle teinene ble funnet og trekt opp. Jeg og søsters bytta litt på hvem som styrte og hvem som trakk, mens mamma pelte krabber og kveila tau så det virkelig sto etter. Til slutt var alle de 10 teinene som hadde stått igjen ombord, og vi dro hjem. Da var det rett før mørket kom, så vi lempet teinene på land og la krabbene i kassa. I dette siste trekket var det ikke en eneste hummer å se. Men opplevelsen var like stor. Og på land ventet pappa som kom hjem med mamma omtrent samtidig som jeg og søs kom hjem. Han fikk ikke lov å være med ut etter som han ikke skal gjøre noe arbeid, men sta som han er hadde han ikke klart å holde seg hjemme så han hadde drevet så smått med litt forefallende i sjøbua. Til mammas store fortvilelse. Så han ble ganske resolutt "satt på bakken" og fikk streng beskjed av meg selv om mamma at denslags fikk han ikke lov til.

Etter at teinene var tatt på land og koggen fortøyd igjen, var årets hummerfiske over. Og sannsynligvis siste fisket for pappa, etter som det er blitt så sterke restriksjoner på hva som kan tas av hummer i årene som kommer.

Forresten er pappa i god form nå, og anfallet virker til å ha vært forbigående. Heldigvis.