Årets første skitur

Igår var dagen for å spenne på seg bortoverskia og ta en tur i skogen. Blid og fornøyd kjørte jeg inn til Kjerrane, innforbi Suldalen, og gjorde skiene klare. Temperaturen tilsa blå swix, og med et lite lag rød swix oppå fikk jeg greit feste opp de første bakkene. Det er en stund siden jeg har hatt ski på bena, og disse er såpass nye at jeg bare har brukt de en gang før. Men det gikk overraskende greit, igrunn. Føret var fint. Det var ikke oppkjørte løyper innover, men endel entusiaster hadde gått der inne før meg så det gikk et fint spor innover. Og jeg bare fulgte sporet og så på skiltene i løypekryssene for å se hvor i verden jeg havnet. Det vil si jeg gjorde det helt til sporet delte seg på en myr der det ikke var noen skilt.

Etter å ha sett litt på sporene fant jeg ut at det ene gikk videre, mens det andre gikk tilbake. Noe som gjorde at jeg tenkte det var en slags rundløype. Så jeg fulgte det ene sporet innover i skogen og oppdaget at det nok var etter en eller annen som var vant til å gå der på barmarksføre. For det var en sti der, men bare en skigåer som hadde gått der. Men til slutt endte det i et nytt løypekryss rett ved et hogstfelt. Og derfra var det igrunn bare å følge traktorsporene ut. Noe som skulle vise seg fatalt på et og annet vis, mens det samtidig var gunstig hva retning og orientering angår. For etter å ha fulgt det en stund kom jeg til et løypekryss hvor det andre skisporet var, så det var bare å følge det tilbake mot Kjerrane. Dog kommer det litt senere på reisen. Først tilbake til traktorsporet.

For det er lettere sagt enn gjort å følge i sporene til en traktor som har trukket tømmer. Stokkene beveger seg når de blir slept, hvilket medfører at det som kan brukes som spor kan ha en tendens til å krysse hverandre endel ganger. Og det gjorde de her til gangs. Så i en slak nedoverbakke gikk sporet jeg fulgte litt i kryss, samtidig som det ble humplete. En busk stakk ut i veien der jeg kom glidende, og før jeg visste ordet av det hadde jeg byttet plass med skiene og plassert halebenet rett på en liten forhøyning i traktorsporene. Dø og salte det gjorde vondt! "Å, nei, nå har jeg tatt halebeinet" tenkte jeg og rullet meg rundt. Men det var overraskende god bevegelighet i bena og kroppen generelt, så jeg tenkte jeg hadde skjært klar. Etter å ha stavret meg på bena igjen forsøkte jeg å gå litt og det gikk fint så da var det jo bare å fortsette.

Lunsj ble inntatt omlag et kvarter etter dette, og på menyen sto Real Turmat - Chili con Carne. En sikker vinner når du er ute på tur i skogen, rett og slett. Og jeg kjente jo at jeg hadde ramlet, men ikke noen større problemer med halebenet, så jeg glemte igrunn hele greia. Etter lunsj var det bare å stake seg tilbake til Kjerrane og der bilen sto. Et fall til ble registrert, men uten at jeg fikk noen nevneverdige smerter eller noe av det. Du må jo liksom falle litt når du er ute og går på ski. Hvis du ikke faller har du ikke gutset nok, sies det, og jeg støtter igrunn den. I alle fall så lenge du ikke har skadet deg i fallene.

Men da skituren var endt og jeg satt meg i bilen kjente jeg at jeg nok hadde slått det halebenet litt likvel. For det å sitte er fryktelig vondt. For å si det sånn kjente jeg alle humplene fra Kjerrane og hjem, og det var ikke noe godt. Det bare knytter seg akkurat rundt halebenet der, og er vondt. Ikke noe stråling hit eller dit, bare der. Når jeg står og går og ligger går det helt fint, men hvis jeg sitter må alle bevegelser gjøres forsiktig. Og jeg skal nok ikke kjøre så mye bil i helga, for det å sikfte gir og bremse og sånn gjør vondt fordi jeg må gjøre litt raske bevegelser med bena. Men det går nok over om ikke så lenge. Inntil da får jeg bare passe på å ikke sitter for mye. Vil ikke ha noen badering!